Vår ute og inne.

Ahh! PCen er endelig friskmeldt, og våren er i full gang. Det er en deilig tid i Vestlands- hagen. Det er nå de trofaste vekstene viser seg; de som kommer helt av seg selv (nesten), hver vår.

I det ellers så triste bedet utenfor inngangsdøren min står det nå kule-primula i alle farger. Primulaene ble sådd fra frø for mange år siden. Frøposen inneholdt fargeblanding av hvitt, lilla og rosa. De formerer seg fra år til år, og må deles for å ikke vokse oppå hverandre. Når de blomstrer av er de et heller trist syn, med lange slappe blader som dekker hele bedet. Men nå.......
Besøkende kommenterer hvor fint det ser ut. Og når blomstringen er over kan man jo klippe av bladene.

                                          Kuleprimula i alle farger.

      

       

Dersom vi er flinke å sette ned løk om høsten kan vi glede oss over mange trofaste vekster om våren. I hagen min er det hundrevis av narsisser, mange fra farfars tid, mange nødvendigvis supplert av meg. Jeg elsker narsisser. Det gjør sneglene også. De spiser opp blomster og løk, noen ganger kan påskeliljene og pinseliljene ikke reddes. Da må vi sette nye. 

Tulipaner har heller ikke alltid vært så vellykket. De er ikke så glade i fuktig vær, løken råtner bort og tulipanene uteblir. Noen typer kan man imidlertid lykkes bedre med, feks. de lave kaukasus- tulipanene. 

I farfars hage var det særlig en blomst som gjorde inntrykk på meg da jeg var barn: Rutelilje (Fritellaria meleagris) Tenk at en blomst kan være rutete! Da jeg som voksen fant ut at dette var en lett tilgjengelig løkvekst, var det rett i bedet.

                                                       Rutelilje- en gøy blomst.

                                         I godt selskap; blant kaukasus- tulipaner og anemoner.

Og hvordan går det så innendørs? Frøene som ble pillet ut av kjøpe- tomater vokser seg vel så store som de som ble sådd av frø kjøpt på nettet. Det samme gjelder chilien. Lobeliaen, som bare var støv i hånden i februar, har nå blitt grønne og store. Riktignok fikk de seg en liten knekk da de var alene hjemme i påsken, men overlever helt klart.

Noen ting kan etterhvert sås direkte ute. Feks. rucola. Hvem har ikke opplevd å til stadighet kjøpe dyre pakker med rucola, spise som en gal, og allikevel måtte kaste halvparten? Med dine egne planter kan du høste etterhvert. I snegle- land sår man rucola i kasser, som settes høyt (feks. på en veranda) Resultatet pleier å være vellykket (unntatt i fjor; da råtnet plantene på rot)

                                         Rucola sår vi selv.

Her er det bare å følge med.
Inntil videre bare nyter vi våren i hagen.

                                                       Kirsebærtre. Med som regel mer blomster enn bær.

Dette blir bra!

Våren presser seg fram.

Vi har så vidt bikket april, og har nå hatt halvannen uke med sol og oppholdsvær. Sjeldent på Vestlandet! Nettene er kalde, om morgenen er det rim på marken, men utover dagen varmer solen luften og jorden. Overalt presser blomster og spirer seg fram. 

                                                        Opp mellom mosen fra en lang og våt vinter.........

                                                   
                                          ............. titter anemonene fram. Trofaste, hvite og blå, kommer de                                             opp hver eneste tidlig vår. Sprer seg gjør de også. Det gjelder å                                                    finne fram til det som trives. 


                                        

                                                      Flere trofaste venner. Farfars gamle påskeliljer har etablert                                                         seg de underligste steder.

På sånne sjeldne dager slipper vi alt vi har i hendene og er ute hele tiden. Hybelkaninene får formere seg fritt og uhemmet inne. Vi finner på ulike gjøremål ute. En typisk ute- aktivitet på en tidlig vårdag med godt vær, er å sage ned trær. Vi får lys og luft og utsikt, og deilig ved til vinteren. Det store utfordringen er alle greinene som blir liggende igjen. Noen folk leier seg en tilhenger og frakter greinene til Espehaugen. Men vi; vi har en kompostkvern. 

                                                       Trofast gammel kompostkvern.
                                                      

Vi har hatt kompostkvernen i årevis. Det har stått ute i all slags vær, sommer som vinter, men gjør fortsatt jobben. Tygger opp greiner på opptil 40 mm. tykkelse. Men hva skal vi gjøre med alt den har kvernet opp? Vi har funnet løsningen: vi legger det langs tomtegrensen og håper at sneglene vegrer seg mot å forsere grovkvernet kvist. 

                                          Snegle- barrikade?

Den kontinuerlige sneglekrigen holder iallefall en hage- eier på Vestlandet engasjert.